Over lengre tid har skogen i Norge vært hardt drevet gjennom såkalt dimensjonshogst hvor alle trær over en viss størrelse blir tatt ut. Skogen er derfor glissen og uthogd. For å registrere og overvåke skogressursene våre blir Landsskogtakseringen etablert i 1919.

Den første skogloven vedtas. Hensikten er å sikre at skogen ikke blir ødelagt, og at det kommer opp nye trær etter hogst.

Skogplanting

Som en del av gjenreisningen av Norge etter krigen, blir det lagt stor vekt på å bygge opp skogressursen vår. En slags dugnad mellom skogeierne og staten fører til at det blir plantet enorme mengder trær.

Skogbruksloven endres, og det blir utviklet veiledningsmateriell om hvordan skogbruket bør ta hensyn til naturmiljø og friluftsliv. Noen skogeiere begynner å sette igjen trær på hogstflatene.

Skogdirektør, Oluf Aalde, legger fram NOU (Norges offentlige utredninger) om skogbrukets forhold til naturmiljø og friluftsliv.

På slutten av 90-tallet blir miljøsertifisering av skog et tema internasjonalt. Utgangspunktet er uro for avskoging i tropene og derav et økende krav fra markedet om dokumentasjon av at skogproduktene kom fra et bærekraftig skogbruk.

Levende Skog som begrep blir etablert, og det blir enighet om standarder for bærekraftig norsk skogbruk.

Norge spiller en viktig rolle i opprettelsen av det internasjonale miljøsertifiseringssystemet PEFC, og den første norske PEFC-standarden for bærekraftig skogbruk blir godkjent dette året.

Stortinget vedtar at 10 prosent av den norske skogen skal vernes.

5 prosent av den norske skogen er vernet – halvveis til målet om 10 prosent skogvern. Skogvernet har skutt fart etter at ordningen med frivillig vern ble innført og det er høy interesse for ordningen.

Etter historisk bred deltakelse fra en rekke miljø- og friluftsorganisasjoner, trer den reviderte utgaven av Norsk PEFC Skogstandard i kraft. Standarden revideres hvert femte år, og den nyeste utgaven inneholder skjerpede krav for å sikre artsmangfoldet og friluftslivet lokalt.