Vinterveien er smal og hvit, snøen ligger tungt på trærne og Lampeland ser mest ut som et julekort. På toppen av et boligfelt, åpner Viil Flaata (23) døra inn til et splitter nytt hus. «Arbeidsuniformen», det vil si fritidsbukse og ullgenser, er på.

– I dag skal jeg ut på en internkontroll, sier Viil og åpner den bærbare PC-en.

– Jeg skal til et hogstfelt i Sigdal der jeg skal kvalitetssikre utført hogst. I utkanten av dette hogstfeltet, er det flere reir og tiurleiker som jeg må se på. Jeg har vært i kontakt med en biolog i forkant av hogsten og fått en instruks med anbefalte skjøtselstiltak som jeg skal følge opp. Storfugl er en av mange arter vi tar hensyn til under forskjellige skogbrukstiltak.

Varierte arbeidsdager

Viil finner fram truger og varme klær, pakker med seg drone og teknisk utstyr og setter seg inn i pickup`en på gårdsplassen. Hun er verken idrettsstjerne eller artist, men på bildøra står likevel navnet hennes: Viil Flaata. Skogbruksleder.

Den unge skogbrukslederen kjører stødig på de smale veiene mot hogstfeltet i Sigdal. Mens noen omtrent kjører av veien ved synet av en tømmerbil, løfter Viil hånda fra rattet og hilser mens hun snakker lett om det vi ser langs veien.

– Jeg møter så mange hyggelige og flinke folk i denne jobben – både skogeiere, entreprenører og fagfolk. Det er en av tingene jeg synes er det beste med denne jobben. Arbeidsdagene mine er varierte, og jeg er mye ute i naturen i all slags vær – veldig ofte sammen med Silva, forteller hun.

Fra fjell til skog

Det var ikke gitt at Viil Flaata skulle jobbe med skog. Hun vokste opp på Øvre Flaata i Uvdal – en stor fjellgård og en av de største enkeltstående eiendommene på Hardangervidda. Foreldrene jobbet heltid med å ivareta gården og eiendommen, og Viil og søsknene lærte kjapt hvordan de kunne hjelpe til.  

– Det var ganske øde der oppe, men jeg hadde ei venninne i sykkelavstand. Vi fant alltid på noe, og hvis søsknene mine og jeg kjeda oss, satte foreldrene mine oss i gang med oppgaver, sier hun og ler.

– Det var fôring av sauer og fjøsstell, vasking av vinduer, og det var mye maling og beising!  Jeg tenker ofte tilbake til de fine somrene på Flaata. Det var ingen farer der, bortsett fra Uvdalsåe. Den kunne være stri og vill, så vi lærte oss fort at vi skulle holde oss unna.

Et generasjonsskifte

Viil likte best å være ute og hun var ikke så begeistra for å sitte stille på skolebenken. Og tanken på å gjøre skolearbeid etter skolen, fristet absolutt ikke. Da hun skulle søke på videregående skole, syntes hun det var vanskelig å velge riktig. Det var ikke så mange muligheter på den lokale skolen.

– Jeg syntes det var skikkelig vanskelig å velge, men jeg husker øyeblikket da jeg bestemte meg. Mamma visste at jeg slet med å velge og hun kom opp på rommet mitt en ettermiddag. Hun fortalte meg om skoglinja ved Saggrenda i Kongsberg. Hun gikk selv på «skauskolen» 30 år tidligere. Hun fortalte meg at det var en god skole, og trodde jeg ville trives der. Mamma og flere av hennes brødre er utdannet innenfor skog, trolig inspirert av deres far og min morfar som var skogtekniker. Jeg bestemte meg for å søke og kom inn. Da mamma begynte, var hun den eneste jenta i klassen. Da jeg begynte, var vi fem jenter i klassen. Det var rekord!  

Viil fulgte med på debatten om skolenedleggelser i fjor, og er veldig glad for at Saggrendaikke ble lagt ned.  

– Det ville ha gått hardt utover den norske skognæringa. Vi trenger at unge mennesker utdanner seg innenfor dette feltet. Og vi trenger flere kvinner. Skognæringa er fremdeles en mannsdominert bransje, men jeg opplever å bli tatt godt imot. Under lærlingperioden fikk jeg tett og god oppfølging og støtte fra kollegaene mine, og det har gjort meg trygg i jobben min. Men det hender nok at noen blir litt overraska når jeg ringer eller kommer på besøk.

Til skogs

Viil parkerer bilen på en snuplass dypt inne i skogen. Det er helt stille. Ikke en lyd, ikke et lys, bare snøen som laver ned. Det snør såpass tett at Viil må ta internkontrollen til fots. På truger.

– Normalt ville jeg ha flydd dronen over området for å få et helhetsbilde av hogstflata, men når det snør så mye som nå må jeg ta den til fots.

Hun tar fram iPaden og finner fram et kart over området. Det skal bygges en skogsbilvei på eiendommen, og på grunn av skogsfuglene må den legges slik at den ikke er til sjenanse for fuglene. Hun ser ofte tiur og andre store fugler på jobb.

– Jeg synes det er viktig å ta vare på skogen og utnytte den på en bærekraftig måte. Når vi går inn i et område med biolog, sikrer vi at skogeieren får en skogsbilvei samtidig som vi tar hensyn til dyrelivet i skogen. Jeg liker den måten å jobbe på.

Fremtidig skogeier

Viil Flaata trives veldig godt både med yrkesvalget og med kollegene i Viken Skog, og hun har ingen planer om å endre kurs. Snarere tvert imot.

Til tross for at skognæringen er mannsdominert, jobbes det for å styrke mangfold, utdanning og rekruttering til næringen. I Viken Skog har kvinneandelen blant de ansatte økt betraktelig i løpet av de siste årene. I dag utgjør den 31 prosent. Andelen kvinnelige skogeiere øker også.Viil drømmer også om å eie sin egen skog en dag.

– Samboeren min, Henrik og jeg drømmer om å kjøpe en gård eller småbruk en gang, gjerne med skog. Da kan jeg pusle med planting, ungskogpleie, tynning og passe på at skogen blir bra. I framtida kunne jeg tenke meg å jobbe på min egen gård, men fortsette i skognæringa.

Men før den tid er det litt som skal skje. Snart får Viil en ny turkamerat – en liten jaktgolden-valp. Og så blir det to år på Fagskolen på Gjøvik – hvis hun kommer inn. Der ønsker hun å bygge på fagbrevet som skogbruksleder med skogtekniker ved fagskolen i Innlandet.

– Skogen er en veldig viktig arbeidsplass, og jeg ser for meg å fortsette å jobbe innenfor skognæringa resten av min karriere. Jeg har vokst opp med å være mye ute i naturen, så det å jobbe ute i skogen er helt knall for meg.

‍