Peder står i en av de tre stuene i hovedhuset på Bolstad Gård på Rudshøgda. Alle rom har sitt eget navn i det store huset, og alle gjenstandene har en historie. Ett av maleriene på veggen ble malt akkurat her i hjørnestua for nesten 90 år siden. Ved bordet sitter Kristine og Jakob Bolstad, ekteparet som bygde huset i 1910. Maleriet viser at de håndlagede møblene står på samme sted, og at lysekronen i taket henger der den alltid har hengt. Men ikke alt er det samme.

Ny generasjon

Da han tok over gården med 4 000 mål skog etter morfaren sin i 2018, var han ikke forberedt i det hele tatt.

– Ikke i det hele tatt. Jeg visste lite om hva jeg gikk til, og sto på forholdsvis bar bakke. De fleste som tar over gård og skog, har vokst opp på gård og har vært med på drifta jevnt gjennom livet – de vet bedre hvordan ting gjøres og hvordan ting henger sammen. Jeg vokste ikke opp på gård og kunne egentlig veldig lite. Det var masse nerver inne i bildet, innrømmer han.

Fordelen var at Peder alltid hadde hatt lyst til å bli bonde. Han forberedte seg på overtakelsen ved å ta agronomutdannelse, og kastet seg ut i det.  

– Du verden så mange ting det var å sette seg inn i! I min villeste fantasi hadde jeg ikke sett for meg at det var så mye arbeid. Det har vært kolossalt, men jeg har heldigvis hatt gode hjelpere og rådgivere fra blant annet Glommen Mjøsen Skog og bekjentskaper ellers. Å ha ansvar for gård og skog er ikke en ni til fire-jobb. Det er livsstil du velger. Det er bare å kjøre på.

Fornuftig framtid

Peder, kona og de tre barna Viking (10), Vilje (7) og Vilma (6) flyttet inn i det store huset i 2018, fulle av pågangsmot. Innvendig var det ikke gjort noe særlig siden 60-tallet og utenfor var det mye overmoden skog.

– Den generasjonen som morfar tilhørte var en sparegenerasjon. Her stod det mye overmoden skog og det var lite tilvekst. Jeg ønsket å fjerne den gamle, mørke skogen og få inn flere løvtrær. Vi begynte med å rydde opp og ta ut mye gammel skog, og satte i gang produksjonen slik at vi har arealer som står i full vekst med bra tilvekst.

– Å ta over etter flere generasjoner er et enormt ansvar, og jeg føler litt på det. Jeg forvalter bare eiendommen videre til neste generasjon, og jeg må gjøre veloverveide valg som er fornuftige for framtida. De tingene jeg gjør nå kan få store konsekvenser 50 år fram i tid. Det handler om å skjøtte gård og skog på en god måte, så det er attraktivt for neste generasjon å ta over. Men jo da, det har vært perioder hvor jeg har vært stressa.

Nye tider

Peder går oppover skråningen der bestefaren tidligere hadde edelgran. Han kikker rundt seg, setter seg ned og krafser litt ved noen pinner. Han er ærlig på at det å ta over skog og gård ikke bare har vært en dans på roser. Det første året familien bodde på gården, havarerte kloakkanlegget. Året etter røyk fyringsanlegget. Så røyk ekteskapet.  Framtidstroa er likevel sterk, drømmene er mange og eventyrlysten er over gjennomsnittet. Nå har Peder Bolstad startet hjorteoppdrett og plantet eikeskog. Han har plantet tusen eiketrær på et sted som i utgangspunktet er utenfor eikesona, og han har endret treslag fra gran til furu og bjørk der det har vært fornuftig. Han er ikke redd for å tenke nytt.

Jeg får nok ikke oppleve eikeskogen, men barna mine og generasjonene etter får oppleve det.

– Jeg ville plante eik som et eksperiment, men det er jo ikke bare en idyllisk drøm. Arealet ligger i en sørvendt helling, og det er veldig god jord, så det er et godt grunnlag for at eika skal trives. Forholdene ligger til rette, men en eikeskog er jo 200 år fram i tid. Om noen hundre år vil det forhåpentligvis være store, fine eiketrær her. Jeg får nok ikke oppleve eikeskogen, men barna mine og generasjonene etter får oppleve det. Det krever en tålmodighet å jobbe med naturen. Du kan ikke ha det travelt når du jobber med skogen. Absolutt ikke.

– Er du en drømmer?‍

– Man må jo ha noen drømmer! Jeg har en forkjærlighet for hjortevilt og eiketrær, og noen ganger får jeg opp dette idylliske bildet av at jeg går i en stor eikeskog, at sollyset stråler inn mellom trærne og at det går noen dyr der, sier han og peker oppover skråningen.

– Man kan jo ikke slutte å drømme.

Skogens ro

Ungene trives også veldig godt på Bolstad Gård, og de er glade i gården og skogen rundt. Etter at Peder ble skogeier, ser han litt annerledes på skogen.

– Man får jo et eierskap til skogen, og har lyst til å ta ekstra godt vare på den. Se at stikkrenner er oppe, at veier er i godt hold, at planter vokser og trives og at ting er på stell. Jeg holder overoppsyn med skogen, men jeg går fortsatt i skogen for å koble ut og slappe av. Jeg koser meg i skogen. I skogen og naturen finner jeg ro. Plutselig dukker det opp noe spennende som for eksempel rester av gammel bebyggelse, og flere steder jeg finner steinrøyser og pløgsler som tyder på at det var en annen type drift i gamledager. Da hender det jeg setter meg ned og grubler litt, sier Peder og smiler.

– Og så ser velger du vel ut skogens fineste juletre til Bolstad Gård?

– Nei.

– Nei?

– Nei, det har jeg ikke råd til! Jeg kan jo ikke ta ned produksjonsgran, vet du, og ha grana inne og kaste den etter tre uker. Tidligere har jeg tatt ut de styggeste trærne til jul, men det har jo ikke vært så populært å komme hjem med, sier Peder og ler.

– Nei, her er det plasttre til jul. Det var en overkommelig engangsinvestering.